Spillomtale: Dragon`s Dogma

10. september 2012 Redaksjonen No Comments

dragons-dogma7
Bli med oss på en reise inn i Dragon`s Dogma

dragons-dogma6

Plattform: Xbox 360 «testet», PS3 og WII U
Utgiver: Capcom
Utvikler: Capcom
PEGI: 18+

Dragon’s Dogma er et Rollespill produsert og lansert av Capcom, og er deres forsøk på å lage et mer vestlig rollespill. Med Vestlig rollespill, så er det som oftest Dragon Age, The Elder Scrolls og lignende spill som faller under denne typen rollespill. Men klarer Capcom og faktisk å lage et rollespill som passer til oss i vesten? Klarer de å oppfylle de ambisjonene om å henge med de store vestlige RPG produsentene? Eller floppet spillet helt?

Svaret er både ja og nei.

I Dragon’s Dogma så starter man spillet i en liten kystby som blir angrepet av en drage, og hovedkarakteren løper blindt inn for å prøve å beskytte byen og kjæresten sin. Dette hele ender med at hovedpersonen blir overfalt av dragen og mister hjertet sitt til dragen, men det er her spillet starter. Spillet følger en ganske klassisk J-RGP (Japansk Rollespill) stil når det gjelder hovedkarakteren, du er en foreldreløs, stum og ganske stereotypisk J-RPG protagonist.

Du er «Arisen», og hjertet ditt ble stjålet fra deg når du prøvde å beskytte byen din fra drage trusselen. Men når dragen tok hjertet ditt, så får du også evnen å kommunisere med denne dragen. Og det er her hele plottet med spillet kommer inn: Du skal prøve å få tilbake hjertet ditt fra denne dragen. Men med tapet av ditt hjerte, så får du også evnen til å kontrollere «pawns», noe jeg vil komme tilbake til litt seinere i omtalen. Og det er egentlig her spillet starter, du har blitt «valgt» til å bekjempe dragen, og redde verdenen fra dets ondskap.

Spilleren blir sluppet ut i Gransys, en veldig stor og detaljert verden, men også veldig tom for alt annen enn monstre og skapninger for deg og bekjempe og det er her man kan lettest se de vestlige influensene. Kampsystemet er ganske godt uttenkt, hvor du har tungt og lett angrep på hver sin knapp, trykker du på en av skulderknappene så har du tilgang til et sett med spesialangrep og komboer, eller å få tilgang til ditt eventuelle alternative våpen. Jeg spilte en bueskytter/assassin-aktig karakter med fokus på buer og noe magi for å bekjempe spesifikke fiender med spesifikke svakheter. Dette er noe som ikke alle RPGer gjør, og gir Dragon’s Dogma sin egen feeling. Men det er egentlig der likhetene med vestlige RPGer stopper. Dragon’s Dogma har ikke noe særlig annet en et godt kampsystem, men dette er noe de kanskje gjør bedre enn mange andre RPGer i samme sjanger. Alt føles ut som det har vekt, og ved hjelp av et system tatt ut i fra «Shadow of the Collosus» så kan du klatre på de gigantene av noen mostre du møter under eventyret ditt. Dette systemet er kanskje noe av de mest morsomme delen av spillet i mine øyne, og dette fordi det funker slik det skal. Men alt kommer med sin pris, karakteren din tar skade fort og det er alltid en trang for en magiker som kaster helende magi mer eller mindre heletiden.

dragons-dogma4

Og her kommer «Pawn»-systemet inn. «Pawns» er menneskelige skapninger, mer eller mindre dukker, uten sjeler som er skapt for å tjene protagonisten. Du er alltid akkompagnert med en hoved-pawn som du skaper tidlig i spillet, og to andre dukker som du bytter ut etter nød. PÅ overflaten ser dette ganske enkelt ut, men det er nok litt mer komplisert enn det. Du trenger en god miks av magikere, krigere og så videre, og det hadde vært perfekt å spille dette sammen med en venn. Men dette er ikke en mulighet siden spillet er laget for en én-spiller opplevelse. Jeg hadde personlig foretrukket å ha en kompis i kontroll av en av lagkameratene mine, istedenfor en halvveis god kunstig intelligens.

Men alt i alt, kampsystemet funker tilnærmet strålende!

Grafisk sett, så svikter Dragon’s Dogma en del. Flate og lavoppløste teksturer mer eller mindre overalt, noe som er forståelig siden vi er langt inne i denne konsollsyklusen, men de kunne ha gjort en bedre jobb på de fleste av teksturene. Det samme gjelder også for en del av karakteranimasjonene, selv om alle animasjonene som er fokusert rundt kamp er veldig bra, så er de generelle animasjonene dårligere enn hva som de burde ha vært.

En annen ting som faller kort er stemmeskuespillet. Det er lengesiden jeg har spilt et rollespill med såpass sjelløs lesing av replikker. Mesteparten av karakteren hørers ut som om de ikke har noe entusiasme om hva enn de snakker om, alle er like flate i tonefallet og en mangel på seriøs lesning og innlevelse i karakterene.

Alt i alt, så er dette i bunn og grunn et J-RPG, og ikke fult så veldig vestlig spill av seg, men jeg gir dem kudos for å prøve noe nytt (nytt som i nytt for en japansk produsent), men det når kanskje ikke helt frem. Det å skape en verden som virker like levende som i Bethesdas Skyrim er ikke lett, og dette var noe som Capcom har prøvd å skape. Men dessverre klarer de ikke dette, og de faller ganske langt unna også. Eller skape en historie som er engasjerende som Dragon Age: Origins, så faller Dragon’s Dogma ganske lavt på skalaen over vestlige rollespill.

Kudos for at de prøver noe nytt, og har et engasjerende kampsystem som jeg koste meg med fra start til slutt. Men med en grafikk, historie og generell fremstilling av en verden som burde være full av liv, men virker like tom som en ørken… Så kan jeg dessverre ikke si at Capcoms Dragon’s Dogma når opp til å henge med de «Store gutta».

kast3
Lurerdu på hva karakteren betyr for oss? Trykk på bildet for mer info.

Kjøp din utgave av spillet her:

Dragon`s Dogma PS3
Dragon`s Dogma X360
Dragon`s Dogma WII U

Se klipp fra andre aktuelle spill i vår YouTube kanal

Bildegalleri:

 

Action, RPG Spillomtale, Utvalgte, X360

Leave a Reply